Sermon Tone Analysis

Salmer

Inngangssalme: Guds kirkes grunnvoll ene (DELK 146)

Etter gloria:

Ingen er så trygg i fare (DELK 778)

Om jeg er liten eller stor (BSB 204B)

Før preken: Hen over jord et pilgrimstog (DELK 147)

Offer/før nattverd: I den stille klare morgen (DELK 602)

Under nattverdsutdelingen:

Jesus Kristus er vår frelse (NoS 140)

We praise you and aknowledge you, o God (LSB 941)

O Herre Jesu Kriste (DELK 056)

O bli hos meg (DELK 705)

Slutningssalme: Den store hvite flokk å se (DELK 143)

Inngangsord

Guds fred.

Vel møtt til Gudstjeneste til dere som er samlet her i kirken, og til dere som er med på streaming.

Ekstra velkommen til deg som er ny her i dag.

Jeg håper du tives her i gudstjenesten, og blir tatt godt i mot.

Et lite ord om nattverden: Før du går til nattverd hos oss, ber vi om at du tar en liten prat med prest.

Har du ikke rukket det ennå ber jeg om at du venter denne gang.

Du kan like fullt komme frem med hendene i kryss slik, så ber vi en bønn for deg i stedet.

I dag har jeg med meg Daniel Tonheim, student i Ad-Fontes opplegget vårt, som skal være med oss og lede en del av liturgien.

Det er allhelgensmesse, en dag da vi spesielt, og med takknemmelighet, minnes dem som er gått foran til det evige liv.

Vi ber selvfølgelig ikke til dem, ettersom Bibelen ikke lærer oss noe slikt.

Tvert imot skal vi falle ned for Herren alene.

Men vi tar til oss deres eksempel og lærer av dem.

Særlig deres som har vært stadfaste i troen og levd ut sitt kall, om enn det var et kall bare til å ta imot, slik det er for mange på det siste.

Vi Kristi kirke er ikke bare vi som samles her i dag.

Heller ikke bare alle de kristne som samles i de tusen kirker rundt om i Norge og verden ellers.

Men kristi kirke består av de hellige på tvers av tid og rom.

Kristi kirke består av hele Guds folk, noe som inkluderer både dem som er gått foran og dem som kommer etter oss.

Sammen er vi som et stort tog av mennesker på vei mot himmelen.

Ibland synes det toget å være lite og ubetydelig, men i virkeligheten er det så stort at det er umulig å telle.

Ja, det er slik Johannes beskriver kirken i sin åpenbaringsbok, kapittel 7. Det er en skare så stor at ingen kan telle den, av alle nasjoner, stammer, folk og tungemål.

De skal stå foran Herrens trone, kledd i hvite kapper — som er tegnet på Kristi rettferdighet.

Vi skal derfor begynne med å synge “Den store hvite flokk å se,” men først ber vi sammen vår inngangsbønn.

Barnas stund

Vise frem alter og det som er på det.

Tekstlesning

Dette evige Guds ord står skrevet i/hos

Videre står det skrevet i

Slik lyder Herrens ord.

M: Takk og lov, du har det evige livets ord! Hvem andre skulle vi gå til?

Salme før preken

Evangelietekst

P: Dette hellige evangelium står skrevet i evangeliet etter Lukas, kapttiel 6, vers 20-28.

P: Hellige Gud, hellige oss i sannheten.

Ditt ord er sannhet.

I

Hen over jord et pilgrimstog, så stille skrider frem.

Dets sang på alle jordens språk lovpriser himlens hjem.

Blant alle jordens folkeslag det reiser korsets røde flagg

Tross hat og bål, tross spott og sår det stille fremad går.

(DELK 147, v.1 , Johan Halmrast)

Flere av sangene som vi synger i dag, er merket i salmeboken under overskriften Allhelgensdag.

Og det har et felles fokus: De ser nemlig på kirken som denne store samlingen av alle dem som er kledd i Kristi rettferdighet, helt fra begynnelsen til slutten.

Det er fulgeperspektivet, som særlig ser de store trekkene: Hva har vi som kirke til felles med alle dem som er gått foran?

Hva er det som forener oss som kirke?

I den første salmen vi sang i dag, sang vi om kirken som den skaren av mennesker som er kledd i Lammet, det vil si Kristi rettferdighet.

I salmen som vi sang før preken hørte vi om pilgrimstoget som har korset som sitt flagg.

I avslutningssalmen i dag skal vi synge som Kirkens grunnvoll ene, som er Herren Jesus Kristus.

Det er ham vi har til felles, og uten ham er der ingen kirke.

Det er han alene som gjør at en så stor flokk, som innbyrdes er ganske forskjellig — likevel er en en enhet.

Som en stor familie.

Han er død og oppstanden for oss alle, hver og en av oss som er hans kirke.

Han hode for sin kropp, brudgom til sin brud og han er det åndelige kirkebyggets hjørnestein.

Det er han alene som virkelig forener oss som kirke, og gjør oss til en enhet.

Og nettopp derfor har kirken også visse kjennetegn som vi kan kjenne den på.

Først av dem er at Kristus åpenbarer seg for oss i sitt ord.

Det betyr at kirken samles til gudstjeneste hvor hans ord forkynnes.

Det betyr at det kalles noen til å forkynnen ordet.

Det betyr at kirken har syndenes forlatelse i hans ord.

Det betyr at de som er kommet til tro, og deres barn, tar imot dåpens sakrament og deretter Herrens nattverd.

Alt dette er egentlig lett å skjønne, for på mange måter er det ulike sider av samme sak.

Men kirken har enda et kjennetegn som har fulgt den fra den første tid.

Et kjennetegn som ikke er like iøynefallenede, og som noen faktisk ikke vil vite noe av.

Søndagens tekst minner oss om dette kjennetegnet.

Det er den motgang som kirken til enhver tid må streve med.

II

Først kan vi nevne den motgang som vi kan kalle forfølgelse.

Jesus sier i dagens tekst:

Og så kommer motstykket litt lenger nede.

Og det er kanskje noe som vi ikke så ofte hører om i kirken og i fellesskapet av våre brødre og søstre i troen, men Jesus sier faktisk også dette:

Hvordan kan det egentlig være?

Pleier vi ikke å si at den kristne menighet skal være lys og salt i verden?

At den skal være preget av guddommelig kjærlighet mellom brødre og søstre i troen, slik at verden kan se dens gode gjerninger, og prise Gud for dem? (1 Pet 2:12) Skal ikke kirken, nettopp ved sin kjærlighet og gode gjerninger være et overbevisende vitnesbyrd om Jesus.

Hvordan kan det da komme seg at Jesus sier: “Ve dere når alle taler vel om dere”?

Hvis vi opplever det som en selvmotsigelse, så er det fordi vi går ut ifra at verden handler oppriktig.

Som om alle mennesker kunne resonnere helt uten synd.

Apostelen peter skriver i sitt første brev, kapittel 2, vers 19–20:

og videre i kapittel 3, vers 15–17: (Fra «Vær alltid . . .

»)

Så hvis det ikke er kirken selv som er årsak til denne lidelsen, hva er det da? Jo det er faktisk kirkens herre selv, og hans ord.

Apostelen Paulus skriver til Korinterne, i sitt første brev, vers 18, og 22-23.

Det er selve det kristne budskapet, som for oss er en kilde til selve livet, som oppleves så støtende og fordummende for den som er uten tro.

Alt de hører er at Guds ord kaller dem, som jo er gode og hederlige mennesker, for syndere.

Og ikke nok med det, men Guds ord krever også syndere til regnskap, og truer dem med evig dom.

Det mangler ikke folk som vil kjempe mot et slikt budskap, og mot alle som står for det.

Og vi må nesten føye til: Er det så rart da?

Om de bare ville høre resten av budskapet, nemlig at Jesus er død for synden.

Og at han er oppstått til vår frelse.