Drop files to upload.
Faithlife Corporation

Landsbyhøvdingen

Illustration  •  Submitted
0 ratings
· 1 view
Notes & Transcripts

Dette er en fortelling jeg hørte for noen år siden, og har alltid opplevd den som svært forklarende. Jeg har brukt den ved flere anledninger, og den er nok blitt litt utbrodert etter hvert. Det går an å forkorte den og fortelle i enkel form, og det går an å utbrodere den enda mer. Det viktige er slutten

Det var en gang, for lenge, lenge siden, en liten landsby. Det var ikke forsåvidt ikke så mye som skjedde i denne landsbyen, det var egentlig ganske stille, men alle innbyggerne var enige om at de hadde et fantastisk liv. De som var født i denne landsbyen trivdes godt og det var sjeldent at de flyttet vekk. Hvorfor folk klarte å leve i fred med hverandre var det kanskje ikke noe entydig svar på, men de fleste var enige om en viktig medvirkende årsak. I motsetning til det samfunnet vi kjenner så godt fikk de eldre i landsbyen en enorm respekt fra de yngre. Man hadde til og med en fast regel om at man skulle vise en ubegrenset respekt og kjærlighet til sine foreldre. De eldre, på sin side, bidro med erfaring og kunnskap.

Det fantes ikke noen mer ærefull oppgave en å være høvding i denne lille landsbyen, og innbyggerne kunne prise seg lykkelige å finnet en dyktig kar som fyllet stillingen på en ærefull måte. En vakker morgen våknet han av at det var noen som banket på døren hans. Når han åpnet døren var det en bonde fra et ytre strøk som sto og ventet. Bonden spurte høflig om han kunne komme inn og fortelle om noe som hadde skjedd. Selvfølgelig kunne han det. Høvdingen satte på en kanne med kaffe og så satte de sg ned ved kjøkkenbordet. Bonden hadde nylig gjennomgått saueflokken sin og oppdaget at noen av sauene var vekke. Han hadde først gått rundt eiendommen for å se om det var hull i gjerdet. Det var det ikke. Så tenkte han at kanskje hadde det kommet en rev eller et annet rovdyr og fått tak i noen av sauene. Men hvor godt han lette kunne han ikke finne noen tegn om dette. Etter å ha sjekket alle muligheter var det bare en konklusjon igjen. Bonden var utsatt for tyveri. Først kunne høvdingen ikke tro at noe slik var skjedd, men etter å ha hørt nøye på alt bonden hadde å si måtte han medgi at dette var tilfellet. Han takket bonden for besøket. Så gikk han og sendte ut en melding om at alle skulle samle seg på torget ved middag.

Tiden nærmet seg og folk begynte å samle seg. Snakken gikk og mange visste allerede hva som hadde skjedd. Hva kom høvdingen egentlig til å si?. Når tiden kom sto høvdingen fram for alle innbyggerne og forklarte hva som hadde skjedd. "Vi har en tyv iblant oss!" sa han med dyster stemme. Så tok han seg sammen litt og fikke en litt mer vennlig tone. "Jeg ønsker ikke å straffe noen, så dersom tyven står frem før middag imorgen, og ber om tilgivelse, skal vi få gjort opp denne dystre saken og legge den bak oss. Da kan vi fortsette vårt liv som om dette aldri hadde skjedd." Så gikk han ned og folkemengden ble etter hvert løst opp. Høvdingen fikk en vanskelig natt, nærmest uten noen søvn. Ville tyven tilstå, eller ville han fortsette å stjele? Kanskje høvdingen hadde gitt tyven en gyllen mulighet med å samle alle innbyggerne på torget. Kanskje ville han få en flom på døren neste morgen. Heldigvis gikk det ikke så ille, men tyven sto heller ikke frem.

Noen dager senere var som om hele saken var gått i glemmeboka. Livet hadde fortsatt som vanlig og man forsøkte å ikke la dette påvirke seg for mye. Men, det var langt fra over. En morgen fikk høvdingen et nytt besøk. Denne gangen var det ekteparet som drev landsbyhandelen. Med jevne mellomrom måtte de rydde opp i butikken og telle alle varene. For første gang manglet det varer – og ikke bare noen, men flere. Høvdingen var lamslått. Dette var altså ikke noen engangshendelse, men noe som hadde foregått over tid. Hva ville skje med landsbyen hans dersom dette fikk lov til å fortsette? Folk ville etter hvert bli misstenksomme mot hverandre, og kanskje ville det markere en slutt på den fantastiske freden.

Igjen måtte høvdingen sammenkalle alle på torget. Denne gangen var tonen litt mer bestemt. "Jeg ønsker fortsatt å gi tyven en sjanse." sa han overraskende positivt. "Om tyven står frem i dag, tilstår og ber om tilgivelse, skal vi glemme hele saken..." Så kom det en en liten pause før han fortsatte: "Men... Dersom tyven ikke står frem blir jeg nødt til å bestemme en straff. Dersom tyven blir tatt i fersk gjerning, og blir fanget etter midnatt blir straffen ti slag med riset" I denne tiden var slikt ikke uvanlig, men det var likevel med et tungt hjerte at høvdingen fastsatte straffen.

Tiden gikk og ingen sto frem. Etter hvert dukket det også opp flere saker og høvdingen ble nødt til å heve straffen. Og hver gang forsøkte han å få tyven til å stå frem og be om tilgivelse. Hver gang fikk tyven anledning til å stå frem uten at straffen ble hevet, men det skjedde aldri. Først hevet han straffen til 15 slag, så til 20 og etter flere ganger var han nå kommet opp til 40 slag. Alle i landsbyen visste at 40 slag var på grensen av hva en voksen mann tåler. Noen vil kanskje ikke en gang overleve en slik straff. Atmosfæren i landsbyen hadde skiftet totalt. Gleden var ikke lenger noe som kjennetegnet det daglige liv. Mange var dystre, og de fleste passet bare på sitt uten å interessere seg for sine medborgere. En svært ubehagelig misstenksomhet lå også i luften. Alle kunne jo være tyven, som ikke bare var skyldig for tap av sauer og handelsvarer, men også for å ødelegge livet i landsbyen.

Men så en dag var ventetiden over. Det banket på døren hos høvdingen, og nå var det ikke lenger godt å høre den lyden. "Hvilket elende er det jeg må møte nå?" spurte han seg idet han kledde på seg. Men før han hadde rukket frem til døren skjønte han at denne morgenen kom til å være annerledes. Det var noe med lyden utenfra. Det var ikke bare et par mennesker som var rammet av tyven. Nei, her var det en hel folkemengde. Kun et spørsmål interesserte ham i det øyeblikk han tok i dørhåndtaket: Hvem var tyven? Kunne det være en ungdom som bare var ute etter oppmerksomhet? Kunne det være en utlending som innbyggerne ikke hadde tatt godt nok imot? Kunne det vært noen man hadde forsømt på en eller annen måte? Nei, det var ingen av delene. Det så han klart når han åpnet døren. Tyven var ingen annen en hans elskede mor: En eldre dame som egentlig hadde alt hun trengte. Han kunne ikke skjule skuffelsen når han så på henne. Han orket egentlig ikke en gang å si et eneste ord. Han bare sto der og stirret. Det ble helt stille noen øyeblikk. Så så han seg rundt og sa kort: "Kall alle til torget til den vanlige tiden". Så lukket han døren.

Det var noen timer til den gamle skulle ta imot straffen, og nå var det mye å snakke om blant folk flest. Mange var lettet over at tyven var funnet , men alle skjønte at livet neppe kunne bli det samme igjen med det første. Høvdingen var satt i en særdeles vanskelig situasjon. Ved å utdele straffen til sin mor brøt han mot landsbyens viktigste regel: Å elske og respektere de eldre, spesielt sine egne foreldre. Enda viktigere var det naturligvis at høvdingen elsket sin mor, og hvordan kunne han da gi henne en straff som hun ikke var i stand til å tåle? På den andre siden kunne høvdingen tilgi henne og la være å straffe henne. Men det var heller ikke så enkelt. Høvdingen hadde jo satt ned straffen som en lov, og til og med høvdingen måtte bøye seg for loven. Brøt han imot den var han selv like ille. Dette kunne til og med føre til at landsbyens fred var over for godt. Uten lover og regler som folk respekterte kunne det ikke fungere. Alle var enige i at høvdingen sto overfor et svært vanskelig valg.

Så kom tiden. Høvdingen, moren hans og bøddelen sto fremme på torget. Moren ble bundet fast og bøddelen tok sin posisjon. Så ventet han på at høvdingen gav ham et tegn om å begynne. Når klokken slo kom det en alvorlig nikk fra høvdingen og bøddelen visste hva han skulle gjøre. Han tok rise i hånden og strakk hånden bakover for å så slå med full kraft. Men akkurat idet han skulle slå ropte høvdingen STOPP. Bøddelen nølte. "Bare et øyeblikk" sa høvdingen. Så tok han av seg skjorten, gikk frem til sin mor og hold rundt henne. Et stille øyeblikk gikk, så vendte han ansiktet til bøddelen og fortalte ham å forsette. Folket sto helt stille mens bøddelen slo de 40 slagene han hadde fått order om. Straffen ble utdelt slik loven tilsa, men ikke et slag havnet på moren. Nei, alle slagene havnet på høvdingen. På en og samme gang hadde høvdingen vist seg å være rettferdig, og likevel også vise kjærlighet til sin mor.

Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. (John 15:13)

Les videre Isa 52:13-53:12

RELATED MEDIA
See the rest →
Get this media plus thousands more when you start a free trial.
Get started for FREE
RELATED SERMONS
See the rest →