Guds plan underveis

Sakarias Ingolfsson

Sermon • Submitted 3 years ago

Ephesians 1:3–6

Luke 1:46–55

Jeremiah 33:14–17

0 ratings

· 15 views

Notes

Transcript

Salmer

Inngangssalme: Å kom nå med lovsang (NOS 049)

Etter gloria: Den største skatten som finnes på jord.

Før preken: Syng høyt om Herrens miskunnhet (DELK 061)

Offer/før nattverd: Lovsyng vår Herre (DELK 548)

Slutningssalme: Ren og rettferdig (DELK 385)

Inngangsord

Guds fred.

Vel møtt til Festgudstjeneste på nett - midt i fastetiden. Og da mener jeg ikke bare kirkeårets fastetid, men også den lengre fasten som vi nå har befunnet oss i, i uker, måneder og ja: ét helt år. En tid når noe så enkelt som å møtes til middag er sterkt begrenset av våre myndigheter, og vi er blitt isolert hver i sitt hjem.

Det vi gjennomgår her, kan tjene for oss som en parallell til hva Guds folk har gått gjennom tidligere. Kanskje kan det gi oss ny forståelse og et fornyet innblikk i historiene som vi leser i skriften. Forrige uke hørte vi om Israels folk som vandret i ørkenen, og var lei av en elendige situasjonen. I dag hopper vi flere hundre år frem i tiden til rundt år null. Da bodde Israels folk i sitt land, og denne gang led de under romersk okkupasjon. Og midt i okkupasjonen, midt i elendigheten, kom gledens budskap til Maria.

Dette budskapet feirer vi i dag, og vi begynner samlingen med vår inngangsbønn.

Barnas stund

La oss ikke komme i fristelse

Nå skal jeg gi deg ti sekunder hvor jeg er helt stille. Kanskje du i løpet av de sekundene klarer å gjette hva dette er for en historie. Bønnen er selvfølgelig et hint, men det er mulig du blir nødt å tenke litt utenfor boksen.

Jesus og disiplene hans spiste det siste måltidet sammen på den dagen vi kaller Skjærtorsdag. Etter at de hadde spist og det var blitt mørkt, gikk de ut i en hage som heter Getsemane. Der i hagen ble Jesus tatt til fange av soldatene. De tok ham med seg til yppersteprestens hus.

En av disiplene, Peter, våget seg til å følge etter dem på lang avstand. Han turte ikke å komme for nært, men han gikk helt bort til yppersteprestens hus. Utenfor satt noen og varmet seg ved en ild. Peter satte seg ned sammen med dem.

En av tjenestejentene som jobbet i huset til Ypperstepresten så ham. Kanskje hun satte seg ned og så litt bedre på ham. Hmm… tenkte hun. Han ser kjent ut. “Er ikke du en av disiplene til han derre Jesus fra Nasaret?”

Peter ble redd. Og det er så rart det som skjer med oss når vi blir redd. Da kan vi gjøre det som er naturlig for oss. Og Peter løy. Kanskje noen har opplevd noe slik som dette. At de lyger på impuls når noe uventet skjer. Peter var redd for hva som kunne skje. Han var redd for denne jenten og de andre som sto rundt. Ikke bare løy han, men han avviste Jesus.

En eller annen plass i mørket hørtes en hane gale.

Jenten begynte nå å snakke med noen andre som var der. Hun trodde ikke helt på Peter, og de hvisket sammen. Hun sa: Jo, han derre, han var sammen med Jesus fra Nasaret.

Peter nektet igjen.

De rundt fortsatte å snakke sammen. Det var egentlig ingen som trodde på løgnene til Peter. Til slutt var det en som sa: Du lurer ikke oss. Vi vet at du er en av disiplene hans. Vi kan jo til og med høre på dialekten din at du kommer fra samme plass som ham.

Nå klikket det litt for Peter. Han begynte å banne og sverge, og så sa han: Jeg fatter og begriper ikke hva dere snakker om.

Igjen gol hanen en eller annen plass i mørket.

Og akkurat når det skjedde, kunne Peter skimte Jesus gjennom folkemengden. Jesus så rett på ham. Og da husket Peter hva Jesus hadde sagt: Før hanen galer to ganger skal du fornekte meg tre ganger.

Nå skjønte Peter hva han hadde gjort. Han reiste seg og sprang bort. Han gråt over det som hadde skjedd.

Kanskje noen har opplevd dette, at de har gjort noe galt. Og så plutselig skjønte du det? Da kan man få panikk.

Når vi ber “La oss ikke komme i fristelse” så ber vi Gud om at vi ikke skal komme i den situasjonen.

Men det er noe som er enda viktigere enn det. For når vi ber denne bønnen så ber vi også at hvis dette skjer med oss, så skal vi få oppleve det som skjedde med Peter noen dager senere.

Etter at Jesus sto opp fra de døde, fikk Peter se at Jesus hadde tilgitt ham. Og Peter fortsatte å være en av Jesu disipler, og en av hans Apostler.

Vi havner i fristelser. Noen ganger kommer de sjelden, andre ganger kommer de ofte. Noen klarer å vi godt, og noen kommer vi å falle for. Da er det godt å vite at Jesus alltid er klar for å tilgi oss.

Tekstlesning

Dette evige Guds ord står skrevet hos profeten Jeremias, kapittel 33, vers 14-17

Jeremiah 33:14–17 NB88/07

14 Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil oppfylle det gode ord jeg har talt om Israels hus og Judas hus.15 I de dager og på den tid vil jeg la spire fram for David en rettferdig spire, og han skal gjøre rett og rettferdighet i landet.16 I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn hun skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.17 For så sier Herren: Det skal aldri mangle en mann av Davids ætt som skal sitte på Israels trone.

Videre står det skrevet i Paulus’ brev til Efeserne, kapittel 1, vers 3-6:

Ephesians 1:3–6 NB88/07

3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.4 For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.5 I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd,6 til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede.

Slik lyder Herrens ord.

M: Takk og lov, du har det evige livets ord! Hvem andre skulle vi gå til?

Salme før preken

Evangelietekst

Dette hellige evangelium står skrevet i evangeliet etter Lukas, kapittel 1, vers 46-55

Luke 1:46–55 NB88/07

46 Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren,47 og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser,48 fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,49 fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er hans navn.50 Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.51 Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker.52 Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små.53 Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort.54 Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn,55 - slik han hadde talt til våre fedre - mot Abraham og hans ætt, til evig tid.

Hellige Gud, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet.

Innledning

Romersk inngripen i Israel begynte flere tiår før Kristus. Romersk kontroll begynte smått, men økte sakte men sikkert gjennom tiårene, først i form av en overmakt. Herodes den store, som regjerte fra 37 f.Kr til 4 f.Kr fungerte som vassalkonge under keiseren. Etter det ble hans regjeringsområde delt mellom hans tre sønner. Senere, noen år etter Jesu fødsel kom styringen av landet mer direkte under Romersk administrasjon.

Uansett hvordan det så ut gjennom denne tiden, var Israel ikke noe fritt land, styrt av egen konge som bare skulle svare til Herren. I stedet betalte man skatt til Roma, og levde under trussel og kontroll av deres soldater. Heller enn å bli lettere med tiden, så ble det bare verre.

Men folket som levde i denne situasjonen hadde noe de delte mellom seg. Gud hadde gitt dem noen løfter, først til Abraham, så til Moses, og videre til kong David. Gud hadde lovet at en etterkommer av David skulle sitte evig på hans trone. Det var den lovede Messias - Israels forløsningmann.

Men Herren lot folket vente på seg. Han hadde ikke hastverk, men ventet til “tidens fylde.” Til det rette øyeblikk. Og midt i denne elendigheten sendte han engelen Gabriel med budskapet til Maria:

Luke 1:31–33 NB88/07

31 Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.32 Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone,33 og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

Bønn

⬦ pustetegn

La oss be: Allmektige Gud, himmelske Far, ⬦ du som av din usigelige nåde sendte din Sønn til verden, unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, ⬦ vi ber deg, at vi som av naturen er falne mennesker, ved Jesu hellige unnfangelse må renses fra synd og fornyes etter ditt bilde, ⬦ så vi med Maria kan fryde oss over din frelse og få evig liv, ⬦ ved denne din elskede Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg lever og råder i Den Hellige Ånds enhet, en sann Gud fra evighet og til evighet.

I: Gud sover ikke

Man kunne sikkert lure på hvor Guds løfter ble av. Og det er ikke første gangen i historien det har vært slik. Hele bibelen er fullt av mennesker som venter.

Både folk enkeltmennesker som venter på at Herren skal fri dem fra undertrykkelse.

Kvinner som venter på at Gud skal åpne deres morsliv og gi dem en etterkommer.

Et folk som venter på at Gud skal sende sin Messias.

Disipler som venter på at Jesus skal komme igjen.

Om og om igjen blir det fristende å spørre: “Sover du Gud?” Og her får vi beviset på det motsatte: Nei! Gud sover slett ikke. Han har sin plan klar, og den er allerede virksom i det skulte. Hvem kunne vel forstå at verdens frelser skulle bli født av ei kvinne som ingen visste hvem var? Ikke var hun datter av stormennesker i Jerusalem. Hun var neppe heller noen kjendis i sin egen by. En vanlig ung kvinne, i en vanlig familie, blandt vanlige folk.

Og nettopp i hennes mage vokste det lille barnet Jesus - uten at noen visste om det. Det vil si: Ikke helt.

Etter at Maria fikk sitt budskap, reiste hun opp til fjellbygdene for å besøke sin slekting Elisabet, som også var med barn (vi kommer tilbake til det). Og når Maria hilste henne sparket barnet - døperen Johannes - i Elisabets mage. Elisabet ble fylt av Den Hellige Ånd, så hun bekreftet det Maria allerede visste - at hun bar på verdens frelser.

Og Maria trodde Gud, og hun trodde det håpet hun bar på. Det måtte komme til uttrykk, og det kom til uttrykk i den vakre lovsangen:

II: Marias lovsang

Min sjel opphøyer Herren og min ånd fryder seg i Gud min frelser

Midt i sorgen. Midt i elendigheten. Midt i ventetiden er det grunn til å fryde og glede seg over Herren vår Gud og frelser. Og enda sterkere blir det at disse ordene kommer fra Maria. For hun kunne hatt god grunn til å være bekymret og redd. Hun var jo ikke gift. Og når Josef skjønte at hun ventet barn, ville han jo forstå at det ikke var hans barn. Hva ville han gjøre da? Ville han forlange å få henne steinet? Vi kjenner historien så godt at vi vet at det ikke var det Josef besluttet. Han ville forlate henne i stillhet. Det vil si, før også fikk høre budskapet fra engelen.

Maria kunne ikke vite detaljene, men det hun visste var hva Engelen hadde lovet henne: Nemlig at hun skulle bære fram barnet og gi ham navnet Jesus. Og at han skal sitte på Davids trone. Så hun gleder og fryder seg.

Forbilder

På Ad-Fontes samling nå i uken hadde prestestudent Martin Olai en innledning om denne teksten. Han viste oss en oversikt over hendelser i GT som ligner på det som skjer her.

Isak ble overnaturlig født, av sin 90 år gamle mor Sara.

Samuel ble født av sin ufruktbare mor Hanna. Og når han ble brakt til tempelet, sang også Hanna en lovsang med et ganske likt innhold.

Og ikke minst Eliasbet, som også var ufruktbar og langt oppe i årene, som ventet å bære frem døperen Johannes.

Alle sammen var en del av samme plan: Guds plan om å forsone hele verden med seg.

Tenk hvilken nåde det er av Gud at han gir oss dette udskapet gjennom historien. Med teskjed!

Før han sendtr esin sønn fikk vi noen avbildninger. Noen etterlikninger eller prototyper, slik at vi skulle kjenne igjen Jesus når han kom. Og nå var tiden kommet. Det mest utrolige av alle.

Maria var ikke for gammel. Hun var ikke ufruktbar… Hun var jomfru. Det var ikke usannsynlig, men komplett umulig at hun skulle vente barn. Men slik engelen hadde sagt: Hun skulle bære frem verdens frelser.

III: To grupper

Nå leser jeg lovsangen igjen. Og vi skal legge merke til to grupper. På den ene siden: De ringe, svake, sultende og fattige. Og på den andre siden: De mette, mektige, rike og overmodige i sine hjeters tanker.

Luke 1:46–55 NB88/07

De store

På den ene siden har vi gruppen av de store og mektige. De som blir blendet av sin egen makt, sin egen storhet, rikdom, filantropi. Sin egen kjærlighet, ømhet; sin egen godehet. Ja, på en eller annen måte blir blendet av seg selv.

De tror de er større en Gud: Slik at de kan dømme om hvordan han er eller hvordan han skal være. De vet hva slags Gud de kan tenke seg å tro på, og godtar ikke noe annet.

Det var de som trodde de hadde større militær makt enn ham. Det er nå de som tror de har mer kunnskap og vitenskap enn han. De som mener de vet bedre enn Gud hvordan han skapte verden og hvordan han har ordnet skapelsen.

Det er de som mener de elsker mer og bedre enn han, og dømmer ham som kall og ukjærlig.

Det er de som mener han er for urimelig, for streng og at han stiller for mange krav. Eller, på den andre siden, er det de som mener han er for nådig, for rask å tilgi, for lite opptatt av dem som virkelig får det til.

En slik Gud kan de ikke tro på.

Men ingen av dem er i virkeligheten større enn Gud. Det vil de få se når de en dag skal stå ansikt til ansikt med ham. Ja, noen ganger får de også glimt av det her i verden, når Gud overlater oss til våre synder. Når Gud lar pandemien herje, og det er mange mennesker som ikke lar seg hjelpe, men mister livet.

Likevel er det ikke vanskelig å forutsi hvordan det vil være når pandemien tar slutt. Da kommer de ikke å takke Gud for hans nåde, men prise seg selv for sin store kunnskap. Ja, de vil tenke at det var de som virkelig vant seieren.

Men da er det en kortvarig seier. For til sist er det bare Gud som vi kan sette vår tillit til.

De små

På den andre siden er det de som bøyer seg for Gud og erkjenner:

Jeg er svak, liten og sulten. Hvem er egentlig jeg når jeg møter den veldige Gud?

Jeg er fattig i ånden, jeg har ikke noe å stille opp med. Jeg har ikke noe som ikke Gud allerede har. Alt jeg har er jo fra ham. Min rikdom er mindre enn Guds rikdom, ja den er jo bare smulene fra Guds bord. Jeg har ikke noe jeg kan gi til vederlag for min sjel.

Min makt er ingenting i forhold til ham som skapte verden ved sitt ord. Min makt i forhold til Guds makt er ikke engang lik makten til makten til en flue overfor meg selv.

Min kjærlighet er mindre enn Guds kjærlighet, og dessuten først og fremst rettet mot meg selv. Kunne jeg gått pinens vei og gitt mitt liv i ren kjærlighet til dem som hater meg? Nei, jeg kan ikke engang fatte dybden i Guds kjærlighet til oss. Det populære slagordet “kjærlighet er kjærlighet” står seg ikke for en slik sammenlikning.

Og alt dette sier mindre om meg selv enn det sier om ham: Han er den store og mektige. Og han løfter den som er liten og gjør ham stor. Han metter den sultne. Han gir styrke til den svake. Han gir liv til den døde. Det er alltid bare han.

Og han har tatt på seg kjøtt og blod og blitt menneske: For oss og får vår frelses skyld.

Avslutning

Til slutt

Det hender, kanskje oftere enn vi vil bekjenne, at vi fristes til å vandre blant dem store. Det føles godt å ha stor tillit til seg selv. Ikke være avhengig av andre, men være sin egen mester. Det føles godt å kunne ha tillit til at jeg er et godt menneske. Jeg har ingen ting å gjemme.

Men tenker vi slik, så lurer vi oss selv. Alle hører vi egentlig til i den andre kategorien: Blandt de små.

Vil vil godta det, eller vil vi heller leve i en illusjon?

Og det gode med å virkelig leve i denne gruppen, som en av de minste små - er at vi har en stor Gud. En Gud som arbeider i det skjulte. En Gud som har en plan, selv når den er usynlig for oss. En Gud som sendte sin sønn for å sitte på Davids trone for evig.

Budskapet til Maria betyr at vi kan gjøre som hun. Vi også kan rope ut i lovsang: Min sjel opphøyer Herren og min ånd fryder seg i Gud min frelser, for han har sett til meg i min ringhet og min fattigdom.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet.

Kunngjøringer

Tusen takk til alle som har gitt en gave til kirkens arbeid. Gaven går til kirkens arbeid, i lokalmenigheten din, kirkesamfunnet og til misjonsprosjektet vårt. Vi støtter en luthersk menighet i Israel og deres pastor Daniel.

Neste gudstjeneste

Kirkekaffe på Zoom.

Vel hjem og god uke videre.

Related Media

Related Sermons