Sermon Tone Analysis

Salmer

Inngangssalme: Vår Gud han er så fast en borg (DELK 457)

Etter gloria: Alene Gud i himmelrik (DELK 541)

Før preken: Ditt rike står gjennom alle tider (DELK 757)

Offer/før nattverd: In the shattered bliss of Eden (LSB 572)

Under nattverdsutdelingen:

We praise you and aknowledge you (LSB 941) (Gå over teksten)

Jesus Kristus er vår frelse (NoS 140)

What is this bread (LSB 629)

Med fred og glede lar du nå (DELK 605)

Slutningssalme: Ja, engang mine øyne skal (DELK 604)

Inngangsord

Guds fred.

Vel møtt til Gudstjeneste til dere som er samlet her i kirken, og til dere som er med på streaming.

I dag er det 11. søndag i treenighetstiden, og i dag skal vi få høre om to folkeslag som springer ut av én forfader, Abraham.

Det ene folkeslaget er Guds folk, det andre er det ikke.

Vi skal også se hvordan dette tjener som et bilde på livet som en kristen i dag.

Ekstra velkommen til deg som er ny her i dag.

Jeg håper du tives her i gudstjenesten, og blir tatt godt i mot.

Et lite ord om nattverden.

Vi ønsker mest av alt at alle skal skal kunne feire nattved sammen, og vi ønsker å ha alle med.

Like fullt har vi den ordningen her i Messiaskirken, at vi ber deg om å ta en prat med prest før du går til nattverd første gang.

Har du ikke rukket det ennå ber jeg om at du venter denne gang, men ta kontakt etter gudstjenesten så finner vi tid til å snakke sammen.

Du kan like fullt komme frem med hendene i kryss slik, så ber vi en bønn for deg i stedet.

Vi begynner samlingen med vår inngangsbønn.

Søndagsskole

Mens vi synger Gloria-salmen, kan barna gå til søndagsskolen.

Tekstlesning

Dette evige Guds ord står skrevet i første mosebok, kapittel 21

Videre står det skrevet i Romerbrevet, kapittel 8, vers 1-11

Slik lyder Herrens ord.

M: Takk og lov, du har det evige livets ord! Hvem andre skulle vi gå til?

Salme før preken

Evangelietekst

P: Dette hellige evangelium står skrevet i Evangeliet etter Johannes

P: Hellige Gud, hellige oss i sannheten.

Ditt ord er sannhet.

Innledning

I den første leseteksten i dag, fikk vi høre om Israels stamfar Abraham.

Gud hadde kalt ham ut av avgudstyrkelsen i hans fars hus.

Sammen med sin kone Sara, skulle han reise til Kaanans land ved middelhavet, som skulle hans nye hjem, og landet hvor hans etterkommere skulle bo.

Og Abraham reiste, slik Gud hadde kalt ham til.

Det var bare et problem: De hadde ikke noen etterkommere.

Abraham var en godt voksen mann.

Det var hans kone, Sara, også.

Ikke bare var hun forbi overgangsalderen og for gammel for å få barn, men hun hadde til og med vært ufruktbar hele livet.

Guds løfte om etterkommere virket derfor ganske utrolig.

Det ble ikke bedre av at det varte og rakk, og etter ti år i det nye landet, uten noen arving, begynte det å bli desperat.

Så Sara bestemte seg for å ordne et slags surrogati.

Hun ordnet det slik at Abraham fikk hennes slavekvinne, Hagar, som andre kone.

Hagar, som kanskje ikke hadde mye til valg, gjorde som hun ble fortalt.

Hun var tydeligvis yngre, og fortsatt i fruktbar alder, for det gikk ikke lenge før Hagar hadde føtt en sønn, som fikk navnet Ismael.

Ettersom det allerede fremgår tydelig fra det som er sagt tidligere i første Mosebok, tar Skriften seg ikke tid til å gjenta for oss, at dette var et forbudt og umoralsk ekteskap, og en løsning som aldri skulle ha funnet sted.

Det gikk heller ikke lang tid, før Sara angret løsningen hun hadde funnet på, og ble full av sjalusi.

Hun var hard mot Hagar.

Resultatet ble at selv om både Ismael og hans mor Hagar var elsket av Abraham, og enda mer elsket av Gud, så blir det til slutt skilsmisse.

Når Isamel var midt i tenårene, ble både han og Hagar sendt vekk fra Abrahams husholdning, og de bosatte seg i et ørkenområde halvveis på veien mot Egypt, hvor Hagar opprinnelig kom fra.

Ismael ble etter hvert noe av en villmann, men også far til en stor slekt.

En slekt som ikke fikk del i arvet etter sin stamfar Abraham.

For, når Abraham er 100 år, og Sara trolig ikke langt etter, så skjer underet som Gud har varslet: Det som fysisk sett var helt umulig.

Sara, som gammel og skrøpelig dame, blir med barn og føder en gutt, og de gir ham navnet Isak.

Kan du se det for deg?

En 100-åring som plutselig ligger der med et lite barn i fanget, som hun har født selv?

Det er så utrolig at man bare må le av hele saken, og nettopp det gjorde også Sara.

Derfor fikk han navnet Isak, som betyr latter.

Han er den umulige sønnen.

Han er sønnen som blir født etter Guds løfte.

Slik blir Isak også nevnt den enebårne, når Gud ber Abraham om å ta ham med seg til Moriafjellet.

Selv om han er den yngste av to brødre (for øvrig er det et mønster som gjentar seg med Isaks to sønner).

Det er Isak som skal arve sin far Abraham, og gi arvet videre til sine etterkommere.

Bønn

La oss be: Allmektige, evige Gud! Vi lover og priser deg fordi du ved din Hellige Ånd har åpenbart oss ordet om din kjære Sønn, Jesus Kristus.

Vi ber deg: Vekk våre hjerter, så vi med alvor tar ordet til oss, og ikke hører det i vantro og blir uten frukt slik ditt folk Israel gjorde.

Gi oss istedet å leve i din frykt, daglig vokse i troen på din barmhjertighet, og så til sist bli evig salige, ved din elskede Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder, en sann Gud fra evighet og til evighet.

Kollektbønn fra fbb.nu for 11.

søndag etter Pinse

I 

Historien om Abraham, Sara og Isak på den ene siden; og Abraham, Hagar og Ismael på den andre siden er på mange måter en tragisk, og på mange måter en brutal historie.

Det er historien om mannen som så ofte demonstrerte en slitesterk og sann tro.

Mannen som på Guds ord, forlot slekten sin og reiste til Kaanans land — fordi han trodde Gud.

Og denne troen ble regnet ham til rettferdighet.

Slik står han som et forbilde og troshelt for oss.

Men, det er også historien om mannen som lot seg friste, som handlet i vantro, og som syndet.

Abrahams synd førte til at han ble far, ikke bare til ét samlet folkeslag, men til to adskilte folkeslag.

På den ene siden et folkelsag som skulle dele hans arv og skulle være Guds folk.

På den andre siden ét folkeslag som var utstøtt.

Som levde utenfor det lovede landets grenser.

Riktignok lovet Gud dem en viss velstand også der, og en materiell velsignelse, men samtidig forble de det folket som var utenfor.

II

Mange hundre år senere utspiller det seg en situasjon i Jerusalem, der denne historien danner et bakteppe.

Jesus har nettopp frigjort kvinnen som ble tatt i ekteskapsbrudd, og sendt henne hjem med ordene: Joh 8:11 «Heller ikke jeg fordømmer deg.

Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» Så går han inn i tempelet og taler noen tydelige ord om hvem han er.

Han er verdens lys.

Hver den som ikke tror på ham, vil dø i sine synder.

Så samler de seg rundt ham, de som var kommet til tro på ham.

Det står slik, selv om det virker som den troen ikke hadde så dype røtter.

For Jesus sier til dem, og vi leser det igjen fra vers 31-32:

Frigjøre dem? Hva skulle det bety egentlig?

Disse var jo de sanne etterkommerene av Abarham.

De slektet ikke fra Ismael, trellkvinnens sønn, men fra Isak, den rettemssige, frie sønnen.